Kapittel 3 - Nominasjonskomiteen

Helene bet tennene sammen i det hun mot bedre vitende smalt døren igjen bak seg.

- Helvetes tørre grinebittere av noen avdankete konservative skrukkeskinn, tenkte hun bistert.

Møtet med nominasjonskomiteen hadde gått verre enn forventet. I det døren smalt igjen hørte hun latter fra styrerommet der komiteen var samlet. Helene var i ferd med å gå tilbake og virkelig gi dem inn da Christian kom ut av konteret ved siden av. Han så på henne med et spørrende blikk, og hun måtte ta seg sammen for å ikke begynne å grine. Han skjønte straks hvordan hun hadde det, og dyttet henne raskt inn på kontoret og ned på en stol. Hun snufset.

- Ja, begynn å grin. For det er det partiet trenger. En kvinnelig kandidat som oppløses i tårer av en tøff utspørring.

Helene holdt på å ramle av stolen.

- Hva er det du sie..

- Ærlig talt, jente, avbrøt han, trodde du virkelig at du bare kunne komme svinsende inn og få en fast plass på stortingslisten servert på et sølvfat?

- Men du sa jo..

- Ta deg sammen, dette kler deg ikke.

Helene ble først paff, før hun kjente at hun begynte å koke innvendig. Christian snudde seg og lukket døren, tente seg en røyk og blåste ut før han ga den til henne. Hun tok iltert et drag før hun reiste seg og satte pekefingeren i brystet på han.

- Det var du som sa at dette kom til å gå greit, du som overbeviste meg om at det var en god idé å stille. Du satt senest i går og la ut om at flertallet i komitéen nå var på min side, og så kommer jeg inn dit til et forhør av tredje grad om ting som ikke dreier seg om politikk i det hele tatt. Og så ber du meg om å skjerpe meg?

Dagen før hadde de ringt to av medlemmene i nominasjonskomitéen som de visste hadde støttet Helenes kandidatur og sjekket status. De hadde forsikret om at etter de første rundene i komitéens arbeid med å diskutere potensielle kandidater til stortingsvalget så hadde Helene blitt omtalt i positive vendinger fra det de mente var flertallet av medlemmene. Deretter hadde Christian drillet henne i spørsmål de antakeligvis kom til å stille, om alt fra hennes syn på partiets sosialpolitikk til partiets ledelse. I sin spalte i Aftenbladet og på bloggen sin hadde hun vært kritisk til begge deler. Da de var ferdige hadde hun følt seg godt forberedt. Hun hadde vært i tøffe debatter før, og Christian hadde drillet henne i ledelsens planer for revitalisering av partiet. Som partilederens nærmeste rådgiver visste han nøyaktig hvordan han skulle klare å gi en positiv spinn på hvordan partiet skulle klare å komme seg opp av den bølgedalen de nå var inne i og komme seg trygt i havn valgnatten.

Selv om det hadde vært litt intern mumling da det ble kjent at hun kom til å stille seg til disposisjon, som det så fint heter, så hadde hun raskt fått støtte fra flere som gjerne så at det dukket opp noen nye navn på blokka. En av de første til å stille seg bak henne var lederen for Konservativ Ungdom i fylket, Eirik Sandtvedt, selv en kommende stjerne og medlem av nominasjonskomitéen.

- Det er dritkult om du stiller. Akkurat det vi trenger, et friskt..
- Ikke si det, advarte Helene.
- ..pust, avsluttet Eirik.

Helene hadde knurret. Å bli stemplet som et "friskt pust" var synonymt med å bli kvotert inn som en middelmådig kvinnelig politiker med akkurat nok ballast til at mediene hadde en unnskyldning til å lage innholdsløse portrettintervjuer og enqueter om "hva ville du gjort om du var statsminister for en dag" eller "hvem er ditt politiske forbilde". Men etter at hun hadde brukt både spalten sin og bloggen som redskaper i en kampanje mot et forslag fra den sosialdemokratiske regjeringen og tvunget dem til å trekke forslaget, hadde hun fått mer oppmerksomhet internt. Det hjalp også at partileder Henrik Bakke ved flere anledninger hadde trukket henne frem som en representant for "De nye Konservative", utvilsomt en idé fra skrivebordet til Christian. Derfor hadde hun gått inn til kandidatutspørringen hos nominasjonskomitéen men noe mer selvtillit enn hun ellers ville hatt. Tabbe.

Etter de innledende høflighetsfrasene hadde utspørringen begynt. Helene satt på en stol midt i rommet og komitéens medlemmer, femten i alt, satt i en hestesko rundt henne. Eirik Sandtvedt hadde smilt oppmuntrende til henne i det lederen av nominasjonskomitéen tok ordet.

- Hvordan tror du våre velgere, som vi inntil videre nok må erkjenne at snarere tilhører "de gamle" og ikke "de nye" konservative, vil reagere på en kandidat som skriver uhemmet om ville kvelder på byen og såkalte "one-night-stands"?

Han gjorde hermetegn for tredje gang og så megetsigende på ansiktene rundt hesteskoen over brillene sine. Eiriks smil bleknet, og flere av komitéens medlemmer sendte hverandre overraskede blikk. Lederen for Ullern Konservative, en eldre kvinne i drakt og praktiske sko, nikket bestemt en gang til komitéens leder og sendte Helene et iskaldt blikk.

- Jeg, øh, tror ikke det kommer til bli sentralt i valgkampen. Når landets kronprinsesse kan ha en utagerende fortid...

Det var som om all luften med ett ble sugd ut av rommet og fortsettelsen på det som skulle vært en spøk forsvant i vakuumet. Helene hadde svelget og kremtet. Hun hadde vært forberedt på å måtte svare for bloggens noe personlige karakter, men ikke så tidlig og ikke så direkte.

- At bloggen har blitt så populær har jo nettopp med dens uformelle form å gjøre, at det nettopp er en blanding av personlige ting og politikk. Det kan da neppe skade at vi i det Konservative Parti fremstår som menneskelige?

Lederen i Ullern snurpet munnen misbilligende sammen, satte pennen mot notatblokken hun hadde foran seg og strøk demonstrativt ut noe som så ut som et navn. Fra der av hadde Helene aldri kommet på offensiven. Etter tyve minutter med det som for henne fortonet seg som et tredje grads forhør om hennes privatliv, nære relasjoner, holdninger til partiets verdigrunnlag og motivasjon for å stille til kandidat, hadde de endelig takket henne av og hun kunne vakle ut derfra. Hun var først og fremst forbannet på seg selv for at hun ikke hadde klart å komme på offensiven. Når hun kunne takle statsråder i tv-debatt, burde dette være en smal sak. Da hun smalt døren bak seg var hun overbevist om at hun ikke hadde sjanse.

Nå sto hun med fingeren harmdirrende i ansiktet på Christian, som ikke så spesielt imponert ut. Det pep i mobilen hans.

- Ærlig talt, Helene, så ille kan du umulig ha gjort det. Jeg er sikker på at du føler det verre enn det egentlig var. Typisk jenter, egentlig.

Helene holdt på å eksplodere, men Christian holdt hånden avvergende opp.

- Martin og Jon sitter nede på No Limit. Kom, vi tar en drink og så kan du fortelle hva som egentlig skjedde.

Helene holdt inne, sukket og plukket opp vesken sin. Om hun noensinne hadde trengt en drink så var det nå, tenkte hun. En tanke som ville slå henne flere ganger i månedene som kom.

I det de gikk ut døren, snudde Christian seg mot henne.

- Meldingen var forresten fra Eirik. De regner med å ha innstillingen til stortingslisten klar etter neste møte.

Helene holdt pusten. Christian gliste.

- Du er forresten med videre. De syntes du var.. et friskt pust!

----

Okey, okey, folkens - så har jeg ikke oppdatert på lenge og titlene på kapitlene suger. Men når Børge King befaler, så har ikke VamPus annet enn å adlyde. Fortsettelse følger. Neste: nominasjonsmøtet.