Kapittel 2 - Friskt blod

Helene skvatt da mobilen ringte, og tok seg til hodet i det hun stønnet frem et ja.

- Har jeg kommet til Helene Winther?

Helene reiste seg fort opp i sengen, litt for fort, men gjennom suset i ørene gjenkjente hun stemmen til partileder Henrik Bakke. Hun kremtet og bekreftet at det var henne. Uklare minner fra nattens nachspiel begynte å svømme foran øynene hennes og hun følte seg med ett veldig edru. Hadde hun sagt ja til å bli kandidat til neste års stortingsvalg?

Etter gårsdagens debattmøte, der representanten fra Sosialdemokratene hadde vasket gulvet med en av de som hadde proklamert sitt kandidatur for de Konservative til Stortinget, hadde "noen" i går kveld gått for å drukne sine sorger i store mengder fludium. Som vanlig ekspanderte frustrasjonene i takt med promillen og da favorittstedet No Limit stengte, var veien hjem til Helene kort. Der hadde diskusjonen om kandidater til neste års stortingsvalg vært livlig og kreativiteten fløt like fritt som rødvinen.

- Du må stille.

Martin hadde skvulpet rødvin ut av glasset i det han hevet det i en gest som var ment å understreke tyngden i det han sa. Pet Shop Boys snurret og gikk i cd-spilleren i bakgrunnen i den røyktunge stua til Helene. Hun lente seg frem for å kakke asken av sigaretten, traff nesten askebegeret, og grep etter sitt eget glass.

- Hvorfor, ville hun vite.

- Du er den perfekte kandidat, hylte Jon. Han satt på gulvet ved siden av en bunke med cd’er og forsøkte å lese coveret på en av dem med smale øyne.

- Skjønner du ikke det, snøvlet Martin innstendig. Du er skarp, har de rette kontaktene, har erfaring i debatter, ser ok ut.

- Hva mener du, ser ok ut, avbrøt Helene snurt.

- Du ser fantastisk ut, ropte Jon, mens han forsøkte å bytte cd.

- Åh, herregud, ta deg sammen, jente.

Christian, som vanlig den mest edru av dem, kom ut fra kjøkkenet med en vannkaraffel og fire glass. Han dumpet ned i sofaen ved siden av Helene, tok fra henne røyken og stumpet den bestemt. I askebegeret.

- Martin har rett. Partiet trenger friskt blod, en som kan kommunisere med nye velgere, få frem et klart og tydelig budskap, og som ikke ser ut som en voksdukke vi har børstet støv av og kledd på en dress.

- Nettopp, sa Martin og tok en dyp slurk av glasset.

- Dessuten er du ung, bare noen og tredv..

- Niogtjue, takk..

- Whatever. Du skjønner hva jeg mener.

Christian helte vann i to av glassene han hadde satt på bordet og ga det ene til Helene. Det andre ga han til Martin, som tok i mot med en forundret mine.

- Det kommer aldri til å gå, protesterte Helene. Jeg er ikke lagd for å være politiker.

- Nettopp!

Martin smalt neven i bordet så glassene hoppet. Han overså det advarende blikket fra Christian.

- Nettopp derfor er du den perfekte kandidat. Folk er drittlei teflonpolitikere som snakker på autopilot og gulper opp de samme flosklene gang på gang. De vil ha noe nytt. Noe annerledes. Noe ... noe..

Han knipset ut i luften med fingrene mens han lette etter de riktige ordene.

- Noe friskt blod, foreslo Helene.

- NETTOPP!

Helene sukket og tente seg en ny røyk. Hun hadde mer eller mindre forlatt politikken da hun tapte lederkampen i Konservativ Ungdom da hun var tjuefem, men hadde sittet som yngste representant for partiet i bystyret ut perioden hun var valgt inn for. Som det hadde hun vært godt profilert både internt og eksternt, men hadde den gang ikke vært motivert for å gå over til moderorganisasjonen fullt og helt. Hun var da ferdig studiene i statsvitenskap, og hadde jobbet i et nordisk telekomselskap mens hun tok en Master of Management på deltid. Selv om hun nå jobbet i kommunikasjonsavdelingen til Næringslivsforbundet, var hun mest kjent som blogger og kommentator. Gjennom bloggen WintherDepresjoner hadde hun mer enn en gang havnet i debatter i både radio og tv, og hadde også fått egen spalte i Aftenbladet. Etter katastrofevalget for De Konservative i 2005 hadde imidlertid meldt seg til tjeneste og raskt blitt inn i varmen igjen. Det gikk ikke tretten på dusinet av unge kvinner med både erfaring fra politisk organisasjonsarbeid, næringsliv og media. Men så langt som å vurdere seg selv som potensiell kandidat hadde hun ikke kommet. I hvert fall ikke seriøst.

Christian forsøkte å få diskusjonen tilbake på riktig spor, men Martin hadde logget av og så ut som om han forsøkte å finne meningen med livet, døden og alt i mellom i bunnen av glasset sitt. Christian himlet med øynene og snudde seg mot Helene.

- Vi kan snakke om det en annen gang. Men tenk på det. Selv om du tapte kampen mot Fredrik som leder av Konservativ Ungdom, så markerte du deg godt som nestleder og med innsatsen de siste årene så burde du ha god støtte internt. Det er ikke en dum idè.

Helene hadde sagt ja og ha, og nå var altså partilederen på tråden. Hun så på klokka og konstanterte at hun bare var halvannen time for sent ute til jobb, men var imponert over at Christian tydeligvis allerede hadde kommet seg på kontoret og også startet jobben med å få henne som kandidat. Som nyansatt rådgiver for partilederen hadde han raskt begynt å ta grep om organisasjonen og det politiske arbeidet, men kanskje viktigst - fått Henrik Bakke til å fremstå som en rimelig offensiv leder som ville ha endringer i både partiet og i landet.

- Christian og jeg har hatt en prat om ulike kandidater til stortingslisten vår. Han foreslo deg, og det synes jeg er en utmerket idé. Siden nominasjonsprosessen allerede er i gang, så har vi ikke lange tiden på oss til å samle støtte. Ja, det er hvis du er interessert, altså?

Helene trodde ikke sine egne ører. Hun lurte på om Christian hadde noe på Bakke som gjorde at partilederen ikke bare kunne akseptere henne som kandidat, men til og med ringe og oppfordre henne til å bli det.

- Ja, jo, stammet hun og angret både på nachspiel og sitt eget promillebaserte mot da de tre andre klarte å overbevise henne om hvilket strålende kandidat hun ville bli.

- Men jeg har akkurat begynt å tenke på det, og vil...

- Vel, du har for så vidt tid. Men jeg spiller navnet ditt inn til nominasjonskomiteen. Fristen for å melde fra om man tar gjenvalg går ut på fredag, og da begynner de å vurdere nye navn. Du hører nok fra dem.

Helene hadde takket pent for støtten og i det hun slapp mobilen ned på sengen reagerte hun slik bare en dannet kvinne kunne.

Hun løp ut på badet og brakk seg.

Kapittel 1 - Survivor

Helene stirret ned i det halvfulle rødvinsglasset foran seg, imponert over sin tilsynelatende uendelige kapasitet til å forkludre ting til for seg selv. Gjennom den stille praten fra rådgiverne som satt i kontorlandskapet rundt henne kunne hun høre applausen fra salen der generalsekretæren sto på scenen og hausset opp stemningen foran hundrevis av kampanjemedarbeidere i et desperat forsøk på å fremstille det som om de fortsatt hadde et håp om å vinne valget.

Det hadde virket som en god idè der og da. At hun skulle stille til valg for de konservative. Hun var relativt ung, vel, tatt i betraktning at partiet stort sett var kjent for sine middelaldrende menn. Hun var – åpenbart – kvinne, kom fra østkanten og var allerede etablert som en hardtslående høyrevridd blogger i samfunnsdebatten.

At ”der og da” var på et sent nachspiel der idéene, i likhet med alkoholen, fløt fritt og vurderingsevnen var på et minimum, hadde ikke spilt inn på avgjørelsen i ukene etter. At hun hadde en ”utagerende fortid” hadde de sett på som et pluss. Kunne Mette-Marit bli dronning, kunne vel hun bli stortingsrepresentant. At politikere ikke hadde den samme beskyttelsen som kongelige i den kulørte pressen hadde de ikke tenkt på. Tabbe. Stor tabbe.

Hun hadde blitt tatt i mot av både partikollegaer og pressen med åpne armer. En kandidat som ville gi det heller grå og forgubbede partiet et snev av sårt tiltrengt entusiasme og begeistring. En fargerik, direkte og tydelig politikeremne, som med humor og glimt i øyet hadde snurret pressen rundt lillefingeren og sjarmert sokkene av den grå garden som utgjorde kjernen i partiet.

Det var før noen oppvakte journalister begynte å tråle tilbake i alt hun hadde skrevet av innlegg og kommentarer på nettet. Og ikke minst, før videoen av en heller brisen Helene i fri dressur dukket opp på YouTube.

I løpet av året hadde hun blitt nordisk mester i å legge seg flat, krype til korset, be om tilgivelse og komme sterkere tilbake. Men etter forrige ukes avsløringer om de innerste forholdene i hennes egen valgkamporganisasjon kom opp i dagens lys, virket det som om ikke bare organisasjonens, men også velgernes tålmodighet, var slutt. Den siste uken var hun vaklet på høye hæler fra skanse til skanse. Det hadde vært et helvete og hun begynte å kjenne hvor sliten hun egentlig var.

Helene sukket og tenkte at forskjellen mellom et halvfullt og halvtomt glass kun var en liten slurk. Men dette var ikke kvelden for små slurker. Strengt tatt burde hun ikke drikke i det hele tatt, men sjelden hadde en flaske rødvin smakt så godt som akkurat nå. Hun tømte glasset og var i ferd med å finne frem en sigarett, da Jon kom løpende inn og sa at hun måtte komme. Det var bare noen minutter før hun skulle ut på scenen og de måtte sjekket at mikrofonen virket og manus lå klart.

Helene reiste seg ustøtt og så refleksjonen av seg selv i vinduet ut mot gaten. Om ikke annet hadde en beinhard kampanje gjort at hun hadde gått ned de åtte kiloene hun hadde snakket om de siste fire åra. Hun hadde en knelang svart kjole over et par høye støveletter, og håret var profesjonelt satt opp av en stylist hun hadde brukt ved viktige anledninger i kampanjen.

De hadde beskyldt henne for å forsøke å dra en Sarah Palin-look da hun plutselig møtte i TV-studio med pannelugg og drakt, og sammenligningen hadde vel vist seg å ikke være helt skivebom. Hun hadde forsøkt seg på en Palin-parodi i et tv-intervju om innvandring og integrering med et ”jeg kan se Grønland fra leiligheten min” og bommet spektakulært. Etter det hadde det meste hun tok i blitt forvandlet til gråstein. Hun sukket, rettet litt på kjolen og begynte mentalt å forberede seg på å gå ut til ulveflokken av skandalehungrige journalister og skuffede medarbeider.

- Helene, er du klar, ropte Jon.

Han viftet oppmuntrende til henne og holdt opp tomlene i et lykke til. Manuset lå fremme på scenen og mikrofonen var på.

Hun kjente en intens trang til å løpe på toalettet og kaste opp i det hun hørte Destiny Childs ”Survivor” dundret ut av høyttalerne. Sangen ble valgt etter at hun på spektakulært vis hadde klart å snu forargelse til sympati bare en måned før valget. Det virket som en evighet siden nå.

- Jeg overlever. Bare denne kvelden er over, så kan jeg synke tilbake i glemselens mørke, som så mange andre politiske broilere før meg, tenkte hun.

Så trakk hun pusten dypt, hentet frem sitt mest strålende smil og gikk opp trappen og inn i lyset på scenen.

-----------------------------

Har du forslag til etternavn til Helene? Tvister og vrier på politikertabber som hun gjør, men kommer seg unna? Politikere som burde vært parodiert? Saker som burde vært diskutert?

Kommenter nedenfor eller send en e-post til vampus [a] gmail.com!