Kapittel 1 - Survivor

Helene stirret ned i det halvfulle rødvinsglasset foran seg, imponert over sin tilsynelatende uendelige kapasitet til å forkludre ting til for seg selv. Gjennom den stille praten fra rådgiverne som satt i kontorlandskapet rundt henne kunne hun høre applausen fra salen der generalsekretæren sto på scenen og hausset opp stemningen foran hundrevis av kampanjemedarbeidere i et desperat forsøk på å fremstille det som om de fortsatt hadde et håp om å vinne valget.

Det hadde virket som en god idè der og da. At hun skulle stille til valg for de konservative. Hun var relativt ung, vel, tatt i betraktning at partiet stort sett var kjent for sine middelaldrende menn. Hun var – åpenbart – kvinne, kom fra østkanten og var allerede etablert som en hardtslående høyrevridd blogger i samfunnsdebatten.

At ”der og da” var på et sent nachspiel der idéene, i likhet med alkoholen, fløt fritt og vurderingsevnen var på et minimum, hadde ikke spilt inn på avgjørelsen i ukene etter. At hun hadde en ”utagerende fortid” hadde de sett på som et pluss. Kunne Mette-Marit bli dronning, kunne vel hun bli stortingsrepresentant. At politikere ikke hadde den samme beskyttelsen som kongelige i den kulørte pressen hadde de ikke tenkt på. Tabbe. Stor tabbe.

Hun hadde blitt tatt i mot av både partikollegaer og pressen med åpne armer. En kandidat som ville gi det heller grå og forgubbede partiet et snev av sårt tiltrengt entusiasme og begeistring. En fargerik, direkte og tydelig politikeremne, som med humor og glimt i øyet hadde snurret pressen rundt lillefingeren og sjarmert sokkene av den grå garden som utgjorde kjernen i partiet.

Det var før noen oppvakte journalister begynte å tråle tilbake i alt hun hadde skrevet av innlegg og kommentarer på nettet. Og ikke minst, før videoen av en heller brisen Helene i fri dressur dukket opp på YouTube.

I løpet av året hadde hun blitt nordisk mester i å legge seg flat, krype til korset, be om tilgivelse og komme sterkere tilbake. Men etter forrige ukes avsløringer om de innerste forholdene i hennes egen valgkamporganisasjon kom opp i dagens lys, virket det som om ikke bare organisasjonens, men også velgernes tålmodighet, var slutt. Den siste uken var hun vaklet på høye hæler fra skanse til skanse. Det hadde vært et helvete og hun begynte å kjenne hvor sliten hun egentlig var.

Helene sukket og tenkte at forskjellen mellom et halvfullt og halvtomt glass kun var en liten slurk. Men dette var ikke kvelden for små slurker. Strengt tatt burde hun ikke drikke i det hele tatt, men sjelden hadde en flaske rødvin smakt så godt som akkurat nå. Hun tømte glasset og var i ferd med å finne frem en sigarett, da Jon kom løpende inn og sa at hun måtte komme. Det var bare noen minutter før hun skulle ut på scenen og de måtte sjekket at mikrofonen virket og manus lå klart.

Helene reiste seg ustøtt og så refleksjonen av seg selv i vinduet ut mot gaten. Om ikke annet hadde en beinhard kampanje gjort at hun hadde gått ned de åtte kiloene hun hadde snakket om de siste fire åra. Hun hadde en knelang svart kjole over et par høye støveletter, og håret var profesjonelt satt opp av en stylist hun hadde brukt ved viktige anledninger i kampanjen.

De hadde beskyldt henne for å forsøke å dra en Sarah Palin-look da hun plutselig møtte i TV-studio med pannelugg og drakt, og sammenligningen hadde vel vist seg å ikke være helt skivebom. Hun hadde forsøkt seg på en Palin-parodi i et tv-intervju om innvandring og integrering med et ”jeg kan se Grønland fra leiligheten min” og bommet spektakulært. Etter det hadde det meste hun tok i blitt forvandlet til gråstein. Hun sukket, rettet litt på kjolen og begynte mentalt å forberede seg på å gå ut til ulveflokken av skandalehungrige journalister og skuffede medarbeider.

- Helene, er du klar, ropte Jon.

Han viftet oppmuntrende til henne og holdt opp tomlene i et lykke til. Manuset lå fremme på scenen og mikrofonen var på.

Hun kjente en intens trang til å løpe på toalettet og kaste opp i det hun hørte Destiny Childs ”Survivor” dundret ut av høyttalerne. Sangen ble valgt etter at hun på spektakulært vis hadde klart å snu forargelse til sympati bare en måned før valget. Det virket som en evighet siden nå.

- Jeg overlever. Bare denne kvelden er over, så kan jeg synke tilbake i glemselens mørke, som så mange andre politiske broilere før meg, tenkte hun.

Så trakk hun pusten dypt, hentet frem sitt mest strålende smil og gikk opp trappen og inn i lyset på scenen.

-----------------------------

Har du forslag til etternavn til Helene? Tvister og vrier på politikertabber som hun gjør, men kommer seg unna? Politikere som burde vært parodiert? Saker som burde vært diskutert?

Kommenter nedenfor eller send en e-post til vampus [a] gmail.com!